Mitt innlegg i diskusjonene rundt båtflyktningkatastrofen i Middelhavet

Scene fra filmen Titanic

The power of vulnerability - Brené Brown

Verd å se.
Brene Brown har forsket på hva som knytter oss sammen og gjør at vi kan leve lykkelige og meningsfulle liv.

Spøkelsene i sosiale medier

Bruk av sosiale medier har bare økt de rundt 15 årene de har vert i bruk.
På MySpace og Twitter har man kanskje ikke kjent de man blir venn med privat, men kan likevel knytte nære bånd. På Facebook, som nesten alle bruker, har man store deler av sitt sosiale nettverk.

I løpet av disse årene har jeg opplevd flere dødsfall.

Gjenferdene deres blir igjen.
De forsvinner ikke heller, ingen kommer seg inn på deres passord.

Noen ganger får man opp vedkommende, for eksempel på datoen for dennes fødselsdag. Bekjente legger igjen meldinger der de gratulerer den døde med dagen. Det svir i hjertet at noen ikke har fått med seg sin venn sin død. Andre sender meldinger til den døde om at de er sårt savnet. Mange jeg har blitt kjent med gjennom sosiale medier som MySpace og twitter vet jeg ikke om de lever eller er døde.

Det er ulike syn på en slik overgang. Den døde går til dødsriket, mener de fleste trosretninger og livssyn. Noen tror at sjelen kan bli hengende igjen. I mange religioner er det en synd å ikke la den døde få hvile. I andre tar de kontakt med den døde ved behov, maner fram den dødes ånd. Andre har ingen formeninger om den dødes sjel.

For egen del har jeg vansker med å ha avdøde hengende igjen på facebook. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg. Jeg har sletta noen. Andre er jeg ikke klar for å gi slipp på. Der ligger livet deres... i bilder, ferier, fødselsdager, meningsytringer, vitser, sorger og gleder. Ansiktet smiler mot deg.

En av de største sorgene til de som blir skikkelig gamle, er at så mange dør fra de. De sitter igjen med minner om folk de har kjent og vært glad i. De finner glede i å bla i gamle album, lese gamle brev.
Skal man gå videre og gi slipp, eller skal man bla gjennom vennelisten og få et stikk i hjertet for hvert navn man har mistet...

Jeg er meg.

Det er en og en halv uke siden terrorister tok seg inn i et avislokale i Frankrike og utøvde en politisk motivert massakre. I kjølvannet er moder Europa ikke seg selv. Hun sliter med å komme i balanse igjen. Det er kaos. Vold. Gode dager for de intolerante. De som sier "hva var det jeg sa", på begge sider i en debatt med en retorikk som i stor grad har handlet om å splitte og polarisere. Ikke samles rundt Europa, den greske gudinnen vår med de fine idèalene. Frihet. Likhet. Brorskap.

Enhver med tastatur maner andre til å forsvare det de selv har kjært. Ære, verdier. Prøver å overbevise andre om hva de bør mene nå. Jeg leser alt, lærer fakta, fordøyer idèer, forsøker å forstå alle syn. Vi er mennesker alle sammen, hver og en av oss. Tro det eller ei.

Vi ser folkemord. Borgerkriger. Krig over landegrenser, internasjonale nettverk i en globalisert verden. Vi føler oss hjelpeløse. Diskuterer om det er etisk forsvarlig å intervenere uten støtte fra Sikkerhetsrådet. Vi kan ikke vente og se. Så vi bomber litt. Det hjalp ikke, så venter vi litt til, ser med gru på at det grufulle skjer. Er redde for at det kommer hit. Så kommer det hit, og vi kjemper imot.

Jeg ser 19 år gamle lyshårende jenter ta ut sitt raseri på tastaturet. Mane til kamp og strid. Ber folk stå opp, stå opp for det at ordet neger skal kunne brukes, stå opp mot at ordet rasisme ikke skal kunne brukes.
Denne jenta fikk meg til å komme på Susanne Vega sin låt "The queen and the soldier".
Man kan ha fantasier om å være verdensherskerinne (/hersker) for en dag, fikse opp i problemene, sende soldater hit og dit. Uavhengig av hvilken side man er på. Men vi er mennesker. Alle sammen.

Er dogmefrie samtaler om etikk egentlig mulige?

Jeg har tenkt litt på ulike samtalesjangre i det siste.
På skolen lærte vi de ulike litterære sjangre, men jeg kan ikke huske at vi hadde så mye om diskurs.

Siste året mitt på videregående, hadde vi i elevrådet et kurs som vi igjen skulle holde i klassene, som het "Hør her". Heftet hadde mange gode teatersportøvelser, der hensikten skulle være å legge merke til eget språk og kroppsspråk når vi snakket og tok på oss ulike roller.

Jeg hadde liksom ikke vert fullt bevisst på dette før det.

Videre kom man på universitetet, og feministene holdt "bøllekurs" for å lære å avdekke hersketeknikker. Det var liksom ikke et tema før det, for meg. Vi hadde ingenting om dette på skolen. Plutselig ble jeg bevisst på at det er et uttall hersketeknikker og maktspråk som folk har lagt seg for uvane, og la mer merke til mine egne. Nå er det, i allefall innenfor grupper som er vant med å diskutere, en mye større grad av bevisstgjøring rundt hersketeknikker, og der man nærmest blir utkåret til taper av en debatt om en bruker disse. I alle fall er det ikke mange som gidder høre på eller ta argumentene alvorlig.

Jeg var på et seminar i fjor med Human-Etisk Forbund som het "Filosofi med ungdom". Her ble det lagt vekt på den dogmefrie samtalen, en samtaleform som flyter, men med en ordstyrer som lokker fram tankene og følger opp de som er ekstra spennende. Alle får tid til å forklare ferdig, og alle kan spørre om den andre vil forklare på en annen måte hvis noe er uklart. Ingenting er feil å si, alle har det samme formål med å være der - å belyse saker fra mange vinkler og lære av det. Ingen blir angrepet, selv om de møter motargument. Alle legger fra seg piggene i gangen før de kommer inn.
Samtaleformen syntes jeg ble naturlig for meg, dette er idealet jeg har i bakhodet når jeg underviser; å få alle til å si, og til å skape et samtaleklima der det er ufarlig å legge fram selv tanker man selv synes er litt latterlige. Man hjelper, gjennom å lufte tankene med andre, å få kjøtt på beina på halvferdige tanker, forkaste noen, og føde noen nye. Kanskje kan man til og med skifte mening?

Jeg har ikke kommet så langt med å finne ut av de ulike samtalesjangrene, og jeg er sikker på at mange lesere kan mange flere, så det er til god utvikling for meg om noen kan legge igjen en kommentar hvis de kommer på noen.

Den fortrolige samtalen
Her snakker man om dypt personlige ting med en man er fortrolig med. Det er en risikofylt samtaleform, da man gjør seg selv veldig sårbar overfor den andre. Når man har noen man kan stole på, vil vel få andre samtaleformer måle seg med denne.

Småprat
Snakk om vær og vind kan enten være bare det, om vær og vind, eller ligge et potensielt Olav H. Hauge- dikt i. Det ligger mye hjerte i slikt småprat, man viser at man ønsker kontakt, men på en overfladisk måte, fordi man ikke ønsker å avdekke uenigheter eller konflikter. Har man vokst opp på bygda er dette naturlig, men i byer, der det er viktig å føle seg trygg, synes jeg det er helt nødvendig (og alt for lite av).

Den filosofiske samtalen
Som jeg nevnte over, en dogmefri samtaleform, rundt etiske problemstillinger, der ingen setter ned normativ, selv om man sier sin mening får andre lov til å ha sin, og man ser på samtalepartnerne sine som likeverdige selv om man er uenig. God stemning. Alle forlater samtalen beriket av andres måte å se verden på, og har utvidet forståelse om emnet.

Diskusjon
Her har man tatt et standpunkt i en sak, og legger fram argumenter for standpunktet, mens den man diskuterer med har et annet syn og man veier hverandres argumenter. Mange fakta kommer på bordet som begrunner at man ser på ting ulikt, og kan være lærerikt og givende for begge parter. Man får kunnskap og perspektiver man ikke hadde før.

Opplæring
Tar med denne også. I diskusjoner er det stor forskjell på å utveksle argumenter eller informasjon, og så til å tviholde på ordet der man snakker i en halvtime for å undervise om et emne den andre kanskje synes er dørgende kjedelig. Er det relatert til emnet, og hver får legge fram sin kunnskap på en likeverdig måte, også i taletid, kan det fungere.

Belæring
Her tar man den andre i skole, og nedlegger normativ over hvordan den andre skal oppføre seg, hva som er greit eller ikke å mene eller gjøre. (Fra TV-reklame: Nei takk, Steinar er forsynt!). Om man faktisk har bruk for å lære noe kan det være nødvendig, som i en jobb, men i de aller fleste av tilfellene dette blir gjort er det uhøflig og uforskammet. Jeg tar med det å svare for andre til en tredjepart.

Debatt
I en debatt har man bestemt seg for et syn, og vil forsvare dette med nebb og klør. På krigersk vis slår en i bordet med argumentene, og det blir gjerne både bombastisk og med krasse kanter. Andre som vil inn i samtalen må velge mellom "for" eller "mot", det er ingen mellomting, man blir (ofte ufrivillig) plassert på en av sidene.

Krangel
Her er de fleste av hersketeknikker lov, det er bare å druse på med uhøfligheter, sjikane og dritt. Selv roping er lov, og hvis idioten ikke er enig og med en gang innrømmer at han er en idiot, ty til tallerkenkasting. Vold er så lavt at det tar jeg ikke med engang.

Ok, da har jeg satt opp noen (av sikkert mange flere) samtalesjangre i etikkspørsmål.
Jeg tror at hovedproblemet til konflikter, forvirring, sårede følelser osv. er at man ikke tolker riktig hvilken samtalesjanger man skal bruke i en gitt situasjon. Noen, som faktisk gjør et forsøk, legger gjerne lista der den andre driver på, og da kan det fort eskalere opp trappene selv fra en fortrolig samtale til krangling.

I dag har vi jo også en tredje kommunikasjonsmåte. Ved siden av skriftlig og muntlig kommunikasjon ligger sosiale medier, der tastetempo er så høyt at det blir nesten som en vanlig samtale bare at det er med skrift. De fleste i dag deltar i samtaler og debattforum i SoMe, og vet hvordan det er når en gjøk ramler inn og begynner å sjikanere masse folk, selv i forum med mange tusen mennesker. Det hardner debattklimaet også for alle andre. Går noen fem på, så er man i gang. (Ikke gi mat til trollene).

Det å få bevissthet om samtalesjangre mener jeg er veldig viktig. Jeg tror man kan øve opp evnen til å beherske og til å bli flink til de ulike sjangrene, og å kunne tolke de og veksle mellom de, akkurat som man kan bli bedre i skriving.
De ulike formene for diskurs krever ulike måter å ordlegge seg på og ulik intensitet. Det er også uheldig tror jeg, om man har låst seg til bare en av samtalesjangrene.

Når man inngår en samtale må man spørre seg selv, hva ønsker jeg å få ut av denne samtalen her i dag? Er det noe denne personen kan lære meg? Er det jeg som har behov for å snakke ut om noe? Få tilbakemeldinger på noe jeg har tenkt på, og ønsker få belyst av andre? Vil jeg oppdra folk ved å være streng, og vil det fungere om jeg setter ned en norm overfor dette andre voksne mennesket? Ønsker jeg å få ut min frustrasjon? Er frustrasjonen rettet mot denne personen, passer den inn under tema for det som diskuteres?
Men foran alt: Hva ønsker denne personen å si til meg.

Så det jeg lurer på er: Er det mulig for oss når vi diskuterer etiikkspørsmål å legge fra oss vår agenda eller personlige meninger om hva andre burde tenke,  hvordan de bør handle og hva som passer seg, og bare høre etter hva de sier, la de få snakke ferdig, spørre når vi ikke forstår hva de mener? Er vi faktisk interessert i hva de tenker, og ikke bare sitter og bruker tiden på hva vi selv vil si? Eller er vi for opptatt av at vi har rett, at vi vet mye bedre enn andre?

Kan den filosofiske etikksamtalen være mer enn en samtaleform, men en livsanskuelse?

Er en dogmefri samtale mulig, og i så fall - hva gjør den mulig, og hva gjør den umulig?
Lekse til onsdag.

Julekort fra meg

Da har julekortene strødd ned over oss igjen.

Kort med bilder av små søte barn med nisseluer og fregner spretter ut av postkassene over det ganske land. Åpenbart går folk til store lengder for å få fine bilder til julekortene. De strikker, styrer og rigger barna med fletter og vadmelsnikkers og tvinger de ut i snøen mens det er fint lys, og noen gjør det enkelt og står opp klokka sju for å være hos fotografen klokka ni. Koselig og personlig fremstår det i allefall, og jeg elsker å få sånne kort.

Som singel lurer man på hvordan i alle dager man skal få sendt et koselig julekort for å takke for året som har vert, ønsker om fred på jord og med budskap om at jeg har overlevd også i år. Det gir uansett litt dårlig samvittighet om man får kort men ikke sender selv.

Skal man gå for å omfavne den gamle tanta i seg og kjøpe sånne med nek på, og bare skrive god jul, eller skal man snekre noe personlig selv også?

Jeg ser nå at det er i ferd med å trende med å sende såkalte anti-julekort, hverdagslivsbilder der man ser ut som man gjør, feks. usminket i pysjamas på sofaen med playstationkonsoll og kaffekopp. Om det ikke blir så sjarmerende, så blir det i allefall sant.

En annen trend som er på vei nå er å sende bildekort av seg selv i et femme-fatale øyeblikk, i paljettkjole, styrtende på en flaske champagne, for å gni inn for disse perfekte familiefolka at det er herlig å være singel. Også sant. Jeg går på byen utkledd som meg selv og foretrekker whisky og øl, så vet ikke om det hadde blitt så elegant på bilde det heller.

Noen sender julekort med seg selv og hundene, noe ingen som ikke virkelig har kjent en hund vil forstå. Nei, en hund er ikke barnet ditt. Nei, en hund er ikke venninna di. Nei, en hund er ikke substittutt for en kjæreste. Det er en hund, men den er avhengig av deg, du er av den, og begge ville antagelig ofret livet for hverandre. Det gir et litt sånn crazy-cat-lady-inntrykk, men etter 30, who cares.

For å unngå identitetskrise gjør jeg det enkelt, og har lagt denne ut på facebook: